OS X er her, vel her kl Macworld uansett. Jeg tilbrakte en god del av onsdagen på et superhemmelig Apple-møte, satt i spytteavstand fra Steve Jobs og hørte alt om fordeler og ulemper med OS X. Jeg så demoer av Quartz, OpenGL, Carbon, Coca og Classic fra de som var med på å lage dem. Og når alt var sagt og gjort, var jeg imponert og spent på fremtiden til Mac OS.
Nøkkelordet her er framtid. Jeg prøver ikke utilsiktet å skremme deg bort fra den første utgivelsen av OS X, men det vil sendes uten noen få ting. Poenget med OS X er ikke å gi Mac OS en grensesnittoppdatering og noen moderne fordeler som forebyggende multitasking og beskyttet minne; Poenget er å gi Mac-operativsystemet et nytt grunnlag å bygge videre på. I motsetning til våre Windows-brukende jevnaldrende, får vi et operativsystem bygget fra grunnen av. Vi mister problemene til det gamle og får fordelene (og uventede problemer) av det nye. Dette er begynnelsen på noe fantastisk, egentlig. Mac-fellesskapet får se 1984 på nytt og oppleve starten på en revolusjon.
Så, hva mangler?
Tidlige OS X-brukere vil ikke ha DVD-avspilling eller muligheten til å brenne CDer i iTunes, DiscBurn eller andre programmer foreløpig. Grunnen? Apple mente det var bedre å gi OS 9-brukere muligheten til å brenne CDer nå i stedet for å sette den nye funksjonen inn i det nye operativsystemet. Virker som en OK unnskyldning, og jeg er sikker på at OS 9-brukere som bruker DiscBurn og iTunes setter pris på det. Steve Jobs gjorde faktisk et godt poeng i går da han minnet oss om at Windows aldri har levert med evnen til å brenne CDer fra operativsystemet (ut av esken). Det er absolutt en uheldig sammenligning, men det er et godt poeng. Og når du tenker på hva vi gjøre får, er det ikke ille å vente til april på at Apple slipper en løsning for CD-brenning.
Det vil også være en merkbar mangel på søknader foreløpig. Husk at dette er et nytt OS og det trenger nye applikasjoner; innfødte karbonapplikasjoner vokser ikke på trær.
Når vi snakker om underliggende systemarkitektur, er det nå et godt tidspunkt å ta opp Classic, OS 9-kompatibilitetslaget i OS X som lar brukere kjøre OS 9.1-apper. Inntil favorittappene dine er OS X-native, kan du kjøre dem mens operativsystemet er i klassisk modus. Fangsten? De vil ikke ha hastighets- og stabilitetsfunksjonene som er lovet i OS X. Jeg har faktisk funnet ut at i fraktversjonen er Classic stabil, og den starter opp raskere enn den gjorde i betaversjonen (i underkant av 30 sekunder). Den tiden reduseres når jeg slår av utvidelsene - og for å kjøre programmer som Word og Excel, du trenger ikke utvidelser, så hastighets- og stabilitetsproblemene er ikke på langt nær så presserende som de kunne være.
Hvis du er bekymret for programmer som ikke vil kjøre i Classic og ikke kan kjøre i OS X, husk at du har muligheten til å installere to operativsystemer, og dermed opprette et dual boot-system. (OS X inkluderer en full installasjonsdisk for OS 9.1 – en fordel for alle som ikke har oppgradert tidligere enn 8.5.1.) Når du starter opp maskinen din, velger du hvilket operativsystem du skal jobbe med. OS du velger avhenger av applikasjonene du må bruke. Jeg finner ut en måte å få systemet til å starte på nytt i OS 9.1 automatisk en gang om dagen, kjøre Retrospect Backup og starte på nytt i OS X, fordi jeg er en stor tro på å sikkerhetskopiere maskinen min. Selvfølgelig trenger vi bare å bytte mellom operativsystemer mens vi venter på at flere applikasjoner blir OS X-kyndige.
Hvorfor installere?
Til tross for ulempene, er det mange fordeler ved å omfavne OS X. I stedet for å gi deg Apple PR-linjen om beskyttet minne og fancy Aqua-grensesnitt, vil jeg gjerne se det grunnleggende på nytt.
For det første er PDF-teknologien innebygd i OS X fantastisk, men ikke den første; NeXTStep hadde disse funksjonene for nesten 10 år siden. PDF-teknologien er imidlertid en bare-på-Mac-funksjon i OS X – og den første i sitt slag for et OS på forbrukernivå.
Deretter får vi alle fordelene ved UNIX uten å måtte lære noe om UNIX, og det er allerede dusinvis av shareware-applikasjoner som setter et skinnende Aqua-grensesnitt og pek-og-klikk-brukbarhet på populære UNIX kommandoer. For de av dere som, som meg, er kjente og komfortable på kommandolinjen, er UNIX-fordelene et pluss.
Endelig fungerer nettverksfunksjoner fantastisk i OS X. Apple har innlemmet nesten alle Internett-standarder og gjort en utmerket jobb med å implementere den i operativsystemet. Hjemme har jeg en statisk IP-adresse for den bærbare datamaskinen min; på jobb har jeg den dynamisk tilordnet meg ved ankomst. På slutten av dagen min her, setter jeg datamaskinen i dvale, går hjem og kobler til, bytter posisjonsinnstillinger og gjenopptar tilkoblingen uten å påvirke e-postprogrammet. Det blir bedre: hvis jeg hadde et AirPort-kort i den bærbare datamaskinen og hadde AirPort i arbeid hjemme, ville jeg ikke engang behøvet å fortelle den bærbare datamaskinen min om å bytte til AirPort. Den ville bare automatisk tilpasse seg den endrede nettverksprotokollen når jeg vekket den.
Folkens, jeg har rost Mac OS X siden jeg fikk tak i det for et år siden. Jeg har stor tro på hva det er vil kunne gjøre. Jeg ser feilene nå, og jeg vet at de vil bli fikset. Jeg ser at det ikke er noen søknader, men jeg vet at det snart kommer.
En ting å vurdere når reaksjonen til OS X begynner å strømme ut av Mac-fellesskapet: dette er mennesker som har blitt godt kjent med Mac OS i løpet av de siste 17 årene. OS X er nytt, og ikke alle er det helt klart kjent med det ennå. Så vi kan være kritiske til et operativsystem vi ikke kjenner - men noen av oss elsker utfordringen.